Jeg husker faktisk første gang jeg hørte min egen stemme. Det må ha vært i 3. eller 4. klasse, og skolen hadde kjøpt inn en kassettspiller med opptaksmulighet. (Jeg har jo vokst opp i en annen tid). Alle elevene som hadde mot og lyst -fikk lov å komme bort til vidundermaskinen og si navnet sitt inn i mikrofonen: Hei, jeg heter Gry og er ni år gammel (eller kanskje ti, husker ikke…). Da båndet ble avspilt, fikk jeg sjokk. Alle de andre hørtes gjenkjennelige og nokså vanlige ut, men da min stemme lød gjennom høyttaleren ble alt plutselig helt rart. Det måtte være noe galt! Det var ikke slik stemmen hørtes ut inni hodet mitt? Men de andre i klassen bedyret at – jo, det var slik jeg låt, i hvert fall i deres ører. Jeg ville knapt tro det.
Det som skjedde hindret ikke meg i å fortsette å snakke. Tvert imot. Men helt komfortabel med å lytte til min egen talestemme har jeg aldri blitt.
Jeg har en stemme – og den skal brukes. Så får den låte som den gjør. Det viktigste er kanskje hva man sier… Jeg trener meg fremdeles på å tenke før jeg snakker. I det minste.
Sigvart Dagsland er en av mine favorittartister. Han har en flott sangstemme, og jeg liker sansen hans for distinkt artikulasjon og valg av tekster, ofte med tankevekkende innhold. En av sangene han er kjent for heter «Stemme for de stemmeløse». Skjønt, begrepet «Stemme for de stemmeløse» er litt feil,
er det ikke? De aller fleste mennesker har en stemme. Spørsmålet er derimot om vi vil lytte til stemmen deres, om vi lar dem slippe til, – og om de tør å
bruke stemmen sin.
Nå, etter at dagens nasjonale minnemarkering er vel i havn, starter valgkampen om hvilke partier som skal ha mest innflytelse og mest
stemmer i kommuner og fylker over hele landet. De fleste over myndighetsalder som bor i Norge har dermed en stemme – og mange kommer til å bruke den. Heldigvis bor vi i et land som er fritt og åpent for de som vil si sin mening.
