Kambodsja

Tidligere i år, i mars, var jeg to uker i Kambodsja for å lære mer om ADRAs prosjekt i landet og samle historier og stoff til årets Hjelpeaksjon. Besøket gjorde et dypt inntrykk på meg, for jeg blir visst aldri så ”profesjonell” at jeg klarer å stenge følelsene ute når jeg møter fattigdommen, og noen ganger elendigheten, så nært. Likevel er det livsmotet, viljen til forandring, gleden og HÅPET som setter dypest spor, folk som ikke gir opp, mødre som kjemper utrettelig for at barna skal ha en bedre fremtid selv om deres egne drømmer på mange måter har falt i grus.
Fokus for Hjelpeaksjon 2011 er forebyggende arbeid mot menneskehandel. I forordet til boken En kvinnes pris (utgis i Norge på Norsk Bokforlag), skriver Somaly Mam følgende: -Da jeg ble solgt som prostituert til et horehus i 1986, var jeg cirka 16 år. Nå finnes det mange prostituerte i Kambodsja som er mye yngre enn det. I alle de store byene kan man få kjøpt jomfruer, og for å sikre seg at de virkelig er jomfruer, hender det at jentene bare er fem-seks år. I Kambodsja og hele Sørøst-Asia blir titusener av mindreårige presset til prostitusjon hvert år. De blir voldtatt og slått, mange av dem i årevis. Mange blir drept. Menneskehandel rammer minst en av hver 40. fødte jente i Kambodsja, skriver Somaly Mam. Hun forklarer videre i boken at barn blir sett på som penger på to bein, et aktivum.
At det er mulig å drive handel med mennesker, er på mange måter uforståelig. Menneskehandel skyldes flere faktorer, blant annet mangel på kunnskap og utdannelse, kulturelle faktorer og verdisyn, barnas rolle i familien og tidlige giftermål. Den viktigste, gjennomgående årsaken, er fattigdom. En typisk situasjon kan være en fattig familie som sliter med å betale gammel gjeld. Menneskehandlere kan tilby seg å betale gjelden, mot å få kjøpe datteren for en billig penge, eller de kan tilby seg å ta med barnet til byen for å gi henne arbeid. Sannheter blir fordekt og fortrengt.

Kambodsja fungerer som et bestemmelsessted for menneskehandel, en transittsone og et eksportsted. Handelen er på topp blant de tre mest illegale handelsvarene i verden, like lukrativ som narkotikahandel. Barna som selges og kjøpes er noen ganger så små som fem år gamle. Mange av barna ender opp som sex-slaver i bordeller, andre som arbeidere i fabrikker eller hjemme hos folk.
Det store spørsmålet er om det nytter å bekjempe handel med mennesker. ADRAs prosjekt ”En ny dag for barn” fokuserer på forebygging og gir metoder for hvordan foreldre kan støtte og verdsette sine barn – før det er for sent, før situasjonen kommer ut av kontroll og før menneskehandlerne har noen grunn til å henvende seg til familien. I prosjektet ”En ny dag for barn” følger ADRA i Kambodsja en metodikk som kalles Reflekt. Det er en interaktiv metode som fokuserer på deltagelse, ansvar og inkludering. ADRAs grupper for kvinner og menn hjelper foreldre som omsorgspersoner til å skape et trygt miljø. ADRA-veiledere lærer opp voksne i ulike aktuelle emner som konflikthåndtering (familievold er svært utbredt), verdier, helse, foreldrerollen og omsorg for barn. Deltagerne lærer også praktiske ferdigheter innen heimkunnskap, matematikk, søm, jordbruk og husdyrhold. Voksne, som mange har svært begrenset skolegang, gis mulighet for å lære å lese og skrive. Alt er ferdigheter som til sammen styrker familiene og mulighetene for å klare seg i livet. Prosjektet retter seg også i stor grad mot barn ved å benytte førskoleaktiviteter som stimulerer barnas fantasi, kreativitet, finmotorikk og koordinasjon. Prosjektet er samfunnsutviklende og inkluderer hjelp til vann og bedrede sanitærforhold. Landsbybefolkningen begynner å rydde og fjerne søppel i landsbyene, oppretter sparegrupper og hjelper hverandre.

For de som ikke kjenner så mye til Kambodsja fra tidligere, er landet hovedsakelig kjent for to ting: Folkemordet under Pol Pot og Røde Khmers regime på 1970-tallet, samt de storslagne tempelruinene ”Angkor Wat” i Siem Reap. De fleste Kambodsjanere regner seg som Khmer-folk, etterkommere etter Angkor-imperiet rundt år 1000-1300. Landet ble et fransk protektorat og en del av det franske Indokina på 1800-tallet. I 1953 ble landet selvstendig. I april 1975, etter år med uro, splittelse og stridigheter, evakuerte Røde Khmers regime, under ledelse av Pol Pot, alle byer. Om lag 1,7 – 2 millioner kambodsjanere (tallene varier med ulike kilder) døde av sult, tvangsarbeid, utmattelse og tortur. Mennesker med kunnskap og utdannelse ble utryddet, penger ble utryddet, familier ble systematisk splittet, alle skulle være like og en ny tidsregning startet. Året 1975 ble bestemt å være år 0. Militærbiler kjørte rett inn i folkemengder og meiet folk ned. All selvstendig tenkning skulle utryddes. Ingen kunne stole på noen, ikke en gang på sine egne barn. Det var ikke lov å snakke sammen eller hjelpe hverandre.
Etter denne perioden ble landet invadert av Vietnam. På 1990-tallet var FN sterkt inne i bildet for å skape stabilitet i landet, og de siste opprørerne fra Røde Khmer gav opp kampen i 1999. I løpet av de siste årene, har de demokratiske valgene i Kambodsja blitt gjennomført relativt fredelig - og noen av de mest sentralerne lederne i Røde Khmer har blitt stilt for retten.

Fokusland Kambodsja:

• Grenser til Vietnam, Thailand og Laos.
• Folketall: 14 701 717.
• Medianalder: 22,9 år.
• Forventet levealder: 62 år.
• Religion: Buddhisme 96,4%, Muslim 2,1%, Annet: 1,5
• Språk: Khmer
• Styre: demokrati, kongedømme.

Faktakilder: CIA World Fact Book / globalis.no
I tillegg til boken om Somaly Mam, vil jeg også gjerne anbefale boken ”Overleve” av Sivun Penh og Marit Bromark. Sivun Penh er bosatt i Norge etter at han klarte å flykte fra regimet på 1970-tallet.

Jeg husker faktisk første gang jeg hørte min egen stemme. Det må ha vært i 3. eller 4. klasse, og skolen hadde kjøpt inn en kassettspiller med opptaksmulighet. (Jeg har jo vokst opp i en annen tid). Alle elevene som hadde mot og lyst -fikk lov å komme bort til vidundermaskinen og si navnet sitt inn i mikrofonen: Hei, jeg heter Gry  og er ni år gammel (eller kanskje ti, husker ikke…).  Da båndet ble avspilt, fikk jeg sjokk. Alle de andre hørtes gjenkjennelige og nokså vanlige ut, men da min stemme lød gjennom høyttaleren ble alt plutselig helt rart. Det måtte være noe galt! Det var ikke slik stemmen hørtes ut inni hodet mitt? Men de andre i klassen bedyret at – jo, det var slik jeg låt, i hvert fall i deres ører. Jeg ville knapt tro det.

Det som skjedde hindret ikke meg i å fortsette å snakke. Tvert imot. Men helt komfortabel med å lytte til min egen talestemme har jeg aldri blitt.
Jeg har en stemme – og den skal brukes. Så får den låte som den gjør. Det viktigste er kanskje hva man sier… Jeg trener meg fremdeles på å tenke før jeg snakker. I det minste.

Sigvart Dagsland er en av mine favorittartister. Han har en flott sangstemme, og jeg liker sansen hans for distinkt artikulasjon og valg av tekster, ofte med tankevekkende innhold. En av sangene han er kjent for heter «Stemme for de stemmeløse». Skjønt, begrepet «Stemme for de stemmeløse» er litt feil,
er det ikke? De aller fleste mennesker har en stemme. Spørsmålet er derimot om vi vil lytte til stemmen deres, om vi lar dem slippe til, – og om de tør å
bruke stemmen sin.

Nå, etter at dagens nasjonale minnemarkering er vel i havn, starter valgkampen om hvilke partier som skal ha mest innflytelse og mest
stemmer i kommuner og fylker over hele landet. De fleste over myndighetsalder som bor i Norge har dermed en stemme – og mange kommer til å bruke den. Heldigvis bor vi i et land som er fritt og åpent for de som vil si sin mening.

Tsunamien rammet Sørøst-Asia 2. juledag i 2004. ADRA gjorde rehabiliteringsarbeid i tiden etter tsunamien, blant annet organisert fra et distriktskontor i Takuapa ved Phuket i Thailand. Herfra bisto ADRA med hjelp og støtte til fattige mennesker som hadde fått mye av livsgrunnlaget sitt ødelagt. Alle medier i Norge formidlet bilder og historier fra katastrofen som hadde rammet flere land.

Fra Burma fikk vi høre lite, men ADRA deltok også her i rehabiliteringsarbeidet. Blant annet ble det bygget 29 broer og 11 brygger i det flate deltaområdet Irrawaddy. At disse broene skulle fortsette å redde liv, var det ikke mange som hadde tenkt på, men da syklon Nargis rammet landet den 2. mai i 2008 var det mange mennesker som berget livet ved å klamre seg fast til broene i området. Èn av broene alene reddet mer enn 300 mennesker. I dag kalles broen på folkemunne “Salvation bridge”, broen som redder.

Da tsunamien rammet, var ADRA tilstede med ulikt arbeid i hvert av de berørte landene: India, Indonesia, Myanmar (Burma), Sri Lanka og Thailand. ADRAs tilstedeværelse over hele verden medfører at vi ofte kan bistå med umiddelbar nødhjelp til de overlevende som mister hjem, levebrød og familiemedlemmer. ADRA jobber i katastrofesituasjoner med å skaffe mat, nødhjelp, medisinsk hjelp, utdanning og bistand til dem som trenger det mest med særlig vekt på hjelp til de mest sårbare: barn, kvinner og eldre.

Fattigdom tvinger mange unge jenter i Thailand inn i sex-industrien, ofte som en siste løsning eller mot deres vilje. Slik blir mange familier ødelagt. Jenter fra landsbygda som har reist til byen for å få arbeid kommer oftest ikke tilbake igjen. Eller de kommer hjem for å dø av AIDS. Heldigvis er ADRA i stand til å hjelpe mange unge jenter på landsbygda i Thailand til å få en god utdannelse – og enda viktigere: Til å erfare trygghet og håp.

Nord i Thailand, høyt oppe i åsene og langt vekk fra hovedveiene, ligger landsbyen Doisango. Landsbyen ligger i området som kalles ”Det Gylne Triangel”, et område som er belastet og beryktet i Sørøst Asia for sex-handel. – Tretti jenter fra denne landsbyen jobber i karaoke-barer, sier Prachumpron Lathong, en av mange frivillige som assisterer ADRA med å identifisere unge jenter som har droppet ut av skolen i bytte med et liv i byen. Hun forsøker også å få tall hvor mange i landsbyen som  har blitt ofre for menneskehandlere og solgt til utlandet som sex-slaver,  noen ganger for så lite som 500 kroner.  – Jeg vil hjelpe jenter så de fortsetter å gå på skolen og ikke får ødelagt livene sine, sier Prachumpron Lathong. – Det er dette som ofte skjer i landsbyene i fjellene her i Thailand, fattigdom, dårlige utdannelsesmuligheter og lave lønninger driver unge jenter fra den Thailandske landsbygda til byene hvor jobbmulighetene er større, forteller Lathong.

Ofte forlater jenter familiene sine fordi de tror de vil få en godt betalt jobb i tekstilindustrien, i restaurantbransjen, massasjeinstitutter eller i barer hvor ukvalifisert arbeidskraft er etterspurt. Tilbudet om penger kan være vanskelig å motstå, for jenter som jobber i sexindustrien tilbys mer lønn pr. måned enn foreldrene deres tjener i løpet av et helt år i jordbruket med å dyrke ris, mais, ingefær og bønner. I noen tilfeller tilbyr utlendinger penger for en ung brud, og fattige foreldre tenker at dette vil trygge familien finansielt. Sannheten er at jentene blir fanget i noe som de sjelden kommer seg ut av, ofte utnyttet og krenket på det groveste fra svært ung alder.

Arba er ei middelaldrende kvinne fra en av fjell-landsbyene. Hun og mannen hennes jobber hardt for å få endene til å møtes hver dag. Likevel frykter hun at datteren en dag skal reise vekk fra landsbyen med håp om å tjene penger til skolegangen. – Mange av familiene her er svært fattige og har ikke råd til det som trenges for at barna kan gå på skolen, forteller Arba. – Foreldrene ønsker oftest at barna skal lykkes med sin utdannelse, men når de ikke har ressurser til at barna kan fortsette på skolen, er det vanskelig.

-Jeg er så frustrert, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sier 50-år gamle Buper, enke og dagarbeider fra Doisango. Hun har tre gutter og ei jente. Hver dag jobber hun med hardt fysisk arbeid og tjener 20 kroner dagen med planting av mais og ris. – Jeg makter ikke å spare opp nok penger til skolegang for barna mine. Jeg kan heller ikke låne penger, fordi rentene er høye. Men jeg vil at datteren min skal fortsette på skolen! – Og jeg vil gjerne studere, fortsetter datteren Phara som er 15 år. Navnet hennes betyr ”velsignelse” på Thai-språket. – Men jeg vet at mamma ikke har penger til det.

Det er mer enn ti år siden ADRA startet sitt arbeid Keep Girls Safe i Nord-Thailand, et program for å beskytte unge jenter som Phara. Flere hundre jenter har på grunn av dette prosjektet fått mulighet til å konsentrere seg om sin utdannelse uten å måtte bekymre seg om hvordan de skulle få råd til å fortsette skolegangen.

Takket være ADRA og organisasjonens mange støttespillere kan mange jenter i dag få dekket sin skolegang og utgifter med uniformer, lunsj, skoleutstyr og transport til og fra skolen.

Tretten år gamle Malee har bodd med sin bestemor fra hun var fire måneder gammel. I helgene er hun ofte hjemme hos bestemor og hjelper til med å servere nudler og vaske opp fra 5 om morgenen til 19 om kvelden i en liten butikk som de driver. Hvert semester får Malee tildelt skolepenger slik at hun kan betale for skoleutstyr, uniform og lunsj. – De lunsjpengene jeg ikke bruker, sparer jeg i banken, forteller Malee. – For disse pengene kan jeg kjøpe andre ting som jeg trenger. Og takket være skolepengene kan jeg gå på skolen.

I landsbyen Bannloh har sytten år gamle Tasanee hatt nytte av Keep Girls Safe-programmet i to år. – Min drøm er å bli doktor, men drømmen synes fjern, sukker hun. – I min familie har vi en slektning som er funksjonshemmet, og jeg ville så gjerne få en utdannelse hvor jeg kunne hjelpe andre funksjonshemmede. Hvis ingen hadde hjulpet meg med skolepenger, hadde jeg aldri kommet noen vei videre. Tasanee tar en pause og tørker bort et par tårer med håndbaken. Hun gråter ikke fordi hun er lei seg, men fordi hun er rørt når hun tenker på at det som kan ta tid og synes langt unna i dag – langt fra er en umulighet.

 Livet på Keep Girls Safe-hjemmet

Om lag en tredel av jentene i Nord-Thailand som er en del av Keep Girls Safe-programmet, bor mer eller mindre permanent på Keep Girls Safe-hjemmet, et hjem borte fra hjemmet, i nærheten av byen Chiang Rai. Det er forskjellige vanskelige familiebakgrunner som har ført jentene til dette hjemmet. Her oppleves livet nokså forskjellig fra livet i landsbyen og jentene får mange muligheter med tanke på utdannelse. De bor på internatlignende rom, spiser mat i spisesalen og går på skolen om dagen. De yngste jentene som bor på hjemmet er kanskje så unge som syv år gamle. De tar del i sosiale aktiviteter, får musikktimer, lærer om helse, menneskeverd og tema knyttet til barns rettigheter. De lærer også tradisjonelt jordbruk og husarbeid som kommer til nytte særlig for de jentene som jevnlig er på besøk i landsbyene der de kommer fra. Om dagen går de på skole, og om kveldene gjør de lekser og leker. – Jeg føler meg så trygg når jeg er her, sier en av jentene ved hjemmet. – Og jeg kommer til å få en utdannelse. På et jorde ved siden av hjemmet planter jentene ris og grønnsaker. Når de har litt ekstra tid øver de seg i å sy (tradisjonelle mønstre som hører til deres kulturarv), spiller gitar og setter seg ned og snakker med hverandre og de som jobber ved hjemmet.

Deler av artikkelen er oversatt og lagt til fra et ADRA-blad som heter ADRA Works.

Da den lille gutten hadde sett en ADRA-film om ei jente fra Peru, ble han veldig tankefull. Han bestemte seg for at han ville være med og hjelpe fattige barn, og derfor fikk han være med foreldrene i Hjelpeaksjon for ADRA. Men gutten måtte jo legge seg nokså tidlig om kvelden for å være opplagt neste dag, så han kunne ikke holde på lenger enn til kl. 18. Likevel hadde femåringen samlet over 300 kroner i bøssa si.

Etter at gutten hadde sett filmen for andre gang, fikk han en tanke om at han ville hjelpe mer. Foreldrene foreslo at han kanskje skulle dele litt av bursdagen sin med barna i Peru. Dette syntes den lille gutten var en strålende idè. På bursdagsinvitasjonene sto det derfor:

”Jeg vil hjelpe barna i Peru”. Hvis du hadde tenkt å kjøpe en gave til meg, blir jeg glad om du kjøper noe som er litt billigere, Ta med pengene du sparer og legg dem på ADRAs hjelpeaksjonsbøsse hjemme hos meg.”

 I barnebursdagen havnet 815 kroner i ADRA-bøssa!

Etter mat og kaker var det ADRA-lek. Alle barna fikk lov til å gå fra dør til dør i huset med hver sin bøsse. Og nå kom lekepengene til nytte! Lekepengene ble fylt på bøssene. Etterpå stilte alle barna seg opp på rekke og holdt hverandre i hendene. Barna klarte fint å lage lyd akkurat som et fly – og så fløy alle sammen gjennom huset til de var i Peru. Der måtte de ta på seg grønne ADRA-vester, og deretter bygde barna et hus. Dette var et ordentlig hus som det gikk an å gå inn i, et byggesett fra barnehagen. Etter at huset var ferdig, tok barna hverandre i hendene igjen og lagde nye lyder. Denne gangen skulle lydene forestille buss. Alle tok bussen til et sykehus i Peru. Der fikk mange dokker og bamser sprøyter, bandasje og god hjelp. Til slutt avsluttet barna arbeidet med å ta av seg vestene, løpe gjennom huset og fly tilbake til Norge.

Så var nok en barnebursdag over. Den lille gutten var lykkelig, og femten bursdagsgjester virket storfornøyde. Foreldrene likeså. Foreldrene fortalte senere at den gangen Åne ble fire år, fikk han så mange gaver at noen av lekene måtte pakkes vekk. Det slapp de denne gangen, og de syntes faktisk det var en lettelse å ha ADRA-tema på festen. Som mammaen sier: – Man kan jo velge sjørøver-fest og mange andre tema for barnefest, men sjørøvere er faktisk en realitet i enkelte deler av verden i dag, og det er ikke særlig moro i det hele tatt.

Det hører med til historien at barna lekte ADRA-arbeidere i barnehagen hver dag resten av uka….

Et år har fire årstider; vår, sommer, høst og vinter. I hvert fall er det slik vi er vant til å tenke, vi som lever i Norge, for det er denne verdenen vi kjenner best. Fra tid til annen bruker vi årstidene som et bilde på selve livet, våren symboliserer fødsel og barndom, sommeren er ung og voksen, høsten symboliserer de grå hår og når vinteren kommer pakker hun livet inn under en hvit kåpe for at vi skal være rede til å møte en ny vår.

Men i andre verdensdeler kjenner man ikke årstidene på samme måte. Men kjenner du etter på ditt eget liv, kan sikkert regntid og tørke symbolisere livet på sin måte. Uansett finner vi et sterkt håp i at når det er vinter i Norge, er det sommer andre steder på jorden.

Mange barn i Norge blir født om våren og sommeren. De fleste får en trygg armkrok, en seng å sove i og trygg omsorg i sitt første leveår. Det skulle bare mangle, tenker vi – og glemmer så lett at dette ikke er en selvfølge for millioner av babyer over hele verden enten de er født om våren eller høsten, i regntiden eller tørketiden. Dette bringer tankene mine til en historie jeg hørte fra et sykehus i Etiopia, sykehuset på Gimbie. Ei ung kvinne som er utdannet sykepleier og jobber som frivillig på sykehuset fortalte om sin frustrasjon rundt en vanskelig fødsel som hun hadde vært vitne til. Den unge moren hadde for trangt bekken, og legene forsto at det hastet med keisersnitt. Men det var vanskelig å få kvinnen til å forstå at det hastet å gi sitt samtykke til operasjonen, og da den fødende kvinnen endelig ga sin tillatelse til operasjonen, var det for sent. Babyen begynte å puste svakt ved hjelp av maskiner på sykehuset, men da sykepleieren kom på jobb morgenen etter var babyen død i løpet av natta.

En fødsel er en stor begivenhet. Men fødsler er også en kritisk begivenhet i menneskers liv. Mye kan gå galt, og med mangel på kvalifiserte fødselshjelpere øker denne prosenten. I ettertid kan unge mødre streve med fistula (at de revner nedentil i forbindelse med fødsel), infeksjoner og andre senskader.

FNs Tusenårsmål, punkt 5 om mødrehelse, er det eneste av åtte definerte mål for verdens fattige fram til år 2015 hvor en til nå ikke kan spore en fremgang.- Dette er det mest brutale uttrykket for kvinneundertrykkelse, uttalte en provosert statsminister Stoltenberg til Norads magasin Bistandsaktuelt da han besøkte FN etter stortingsvalget i september 2009: – Det som er ekstra provoserende er at vi har fremgang på alle andre tusenårsmål. Det gjør det lett å tro at man simpelthen velger bort kvinnehelse. At verden, land og regjeringer ikke bryr seg nok om det, fordi unge fødende kvinner er blant de svakeste i veldig mange land, sa Stoltenberg. – De dør av helt unødvendige ting. De blør i hjel, eller de dør av skitne instrumenter, la han til.

Det ville vært veldig galt om ikke vi skulle bry oss. Vår, høst, sommer og vinter – hele året – jobber ADRA for bedret folkehelse, for utdannelse, for å stoppe vold og overgrep og hindre barn fra menneskehandlere. Gud har kalt oss til å stå opp og kjempe mot urettferdighet og ondskap. Han ønsker at vi skal kjempe for de misbrukte, neglisjerte og mest sårbare. DU + ADRA = HÅP.

 

 

 

 

 

 

 

http://gienmulighet.wordpress.com/

Kambodsja, Jombok Hoas:

Aldri om jeg skulle klatre opp i et eneste tre eller heises opp i jungelen på noe vis! Høydeskrekk og angst for å prøve nye ting, middels dårlig fysisk form og ufattelig mange gode unnskyldninger for å unngå denne situasjonen preget tankene mine. Slik skulle det være. Ikke meg! Aldri! Man henger ikke og slenger i jungeltrær i min alder.

Problemet var bare mitt reisefølge. De var i gjennomsnitt minst 10 – 20 år eldre enn meg alle sammen, og de ”sviktet”. En etter en lot de seg overtale til å heises opp i jungelslynga, og da eldste deltager på over 80 år smilte, jublet og lo til meg fra lufta der oppe, resignerte jeg.

Jombok Hoas er et ADRA-leirsted i provinsen Preah Vihear i Kambodsja som er et av de fattigste landene i det folkerike Asia. Preah Vihear grenser til Thailand og Laos i nord, Siem Reap og Kompong Thom i øst og sør. Her er landskapet relativt folketomt og jungelen overveldende. Mange landminer er fremdeles ikke fjernet, så en skal ikke bevege seg utenfor sikrede områder. Røde skilt advarer: landmines – og viser bilder av dødningeskaller. Etter år med krig og mye utrygghet for befolkningen i Kambodsja, er den unge befolkningen i landet mer optimistiske enn de har våget å være tidligere. Landet er i utvikling.

Jombok Hoas spiller en aktiv rolle i denne utviklingen. Hit kan bedrifter, ungdomsgrupper og skoleklasser komme og gjøre erfaringer som endrer deres syn på seg selv, gruppen og tilværelsen i en positiv retning: – Da jeg kom til Jombok Hoas trodde jeg dette var et sted hvor man skulle slite og streve, slik som i militæret, fortalte Chanodom fra Siem Reap. – Men da jeg var her og deltok i aktivitetene, var det helt annerledes enn jeg hadde trodd. Gjennom alle erfaringene jeg har gjort og læringsaktivitetene her, har jeg fått mer tillit til meg selv og hva jeg kan utrette. Det jeg lærte på Jombok Hoas har påvirket mitt sosiale liv. Her har jeg lært hva samarbeid betyr, hva det vil si å bygge et team og hva tilgivelse egentlig betyr.

Programmet på Jombok Hoas har som målsetting å skape positive endringer for de personene som deltar. De fysiske aktivitetene og gruppearbeidene stimulerer til aktiv kommunikasjon og øver problemløsning. Man utfordres i forhold til de grensene man måtte ha satt for seg selv. Ordet Jombok Hoas refererer til de store trærne man finner på leirområdet, og evnen til å fly: – Du kan få til mer enn du tror!

Leirstedet tenker ”grønt” i alle aktiviteter. Naturen i området er bevart som det var, og alle aktivitetene foregår i skogen.

Mens jeg balanserte i blinde (med et khmer-skjerf bundet rundt hodet) langs en snor i skogen, ble jeg tvunget til å lytte. Fuglesangen i jungelen er unik. Luktene, lyset og lydene bidrar til helhetsbildet. Og aldri om noen av oss på gruppen torde gå alene på do om natta. Sammen med lommelykta gled vi ut av myggnettingen og inn i jungelens mørke. Den store slangen de oppbevarte i brønnen kunne da saktens være i stand til å rømme? (Jo, den var i stand til å rømme. To måneder etter vi dro, var brønnen tom. For ein strålande morgon!)

Helse er mer enn fravær av sykdom. Såpass har jeg lært. Å tenke konstruktivt rundt eget liv og muligheter gir en kraft til livet som trenges i motbakkene. Å bygge tillit og kommunikasjon er definitivt helse- og miljøbringende.

Så hang jeg der i treet og svevde. Og det var faktisk deilig. Men det ikke sikkert jeg gjør det igjen…. Eller skal jeg si: Det er helt sikkert at jeg ikke gjør det igjen?

I forbindelse med et mikrokredit-program for kvinner som ville starte en liten bedrift, innså de ansatte i ADRA Sudan at ca 90% av de internt fordrevne flyktningkvinnene man var i kontakt med var analfabeter. Flere humanitære organisasjoner drev leseopplæring i Khartoum (hovedstadetn i Sudan) og Omdurman, men andelen av kvinner som deltok var minimal.

Regina, som jobber for ADRA Sudan og har bakgrunn som pedagog, søkte etter en ny metodikk som ville involvere kvinner mer aktivt. Reflekt-metodikken svarte til disse behovene. Nå knyttes Reflekt-meodikken i Sudan direkte til arbeidet med mikrofinans, helseopplæring, undervisning om menneskerettigheter og andre basiskunnskaper.

ADRA Sudan begynte med Reflekt-metoden i leseopplæringen i 2001.

Reflekt …
- Er en deltagende metode som oppmuntrer til dialog og diskusjon.
- Er en metode hvor deltagerne gjennomsnittlig lærer å lese innen 6-7 måneder. Ved tradisjonell opplæring tar dette erfaringsmessig et år eller mer.
- Er samfunnsbyggende, man diskuterer tema som angår folk: forebyggende helse, sykdommer (inkludert hiv/aids), fgm (omskjæring av kvinner), familievold, barnearbeid og andre dårlige vaner.
- Er konstruktiv. Deltagerne lærer å møte utfordringer, løse problemer og konflikter.
- En metode som har som målsetting å styrke studentens selvbilde slik at hun blant annet kan våge å uttrykke sine meninger.
- En metode som utvikler ledere i lokalsamfunnet.

Hun var den minste jenta i rommet, så utrolig liten i forhold til alle de andre. – Hva gjør denne lille jenta her på hjemmet? tenkte jeg med meg selv. Jeg måtte minne meg selv på at jeg befant meg langt ute på landsbygda i Thailand, og at fattigdom behandler mennesker nådeløst, uansett alder.
Hun het Mai. Familien hennes var fattige immigranter fra Laos. De bodde i åsene lengst nord i Thailand. I seg selv var dette en utfordring, i tillegg til det faktum at de manglet statsborgerskap og dermed manglende rettigheter og tilgang til helsetjenester.
Da Mai var liten, døde faren hennes av aids. Moren til Mai giftet seg på ny, men den nye mannen drakk mye og ble voldelig når han var full. Etter å ha fått en ny baby, ble Mais mamma veldig syk. Mai kjente igjen sykdomsforløpet fordi aids hadde tatt livet av den ene av foreldrene hennes allerede. Nå måtte den lille jenta oppleve at moren hennes sakte ble ødelagt av den samme sykdommen. Mai var syv år og kort tid senere ble hun foreldreløs.

Stefaren etterlot de to søsknene hos sine foreldre, mens han selv dro til et annet distrikt for å søke arbeid. Fra tid til annen kom han hjem på besøk, men Mai var ikke alltid glad for det. Dersom hun sa noe feil eller gjorde noe som irriterte faren, slo han henne.

Ste-besteforeldrene var ekstremt fattige, og de hadde i tillegg andre barnebarn å ta seg av. De hadde ikke nok mat og klær til alle barna, og det var i hvert fall ikke penger til å sende Mai på skolen. Etter hvert var det tydelig at besteforeldrene ikke klarte å ta vare på alle barna.

Det var på denne tiden at en som jobbet frivillig i landsbyen, gjorde ADRA oppmerksom på situasjonen. De så at Mai ikke fikk utdannelse. Hun var tydelig et barn i risikosonen for å bli solgt videre til menneskehandlere som fra tid til annen besøkte landsbyen med sine falske løfter og penger. Kanskje Mai ville ende opp i sex-industrien? Det var ikke utenkelig.

Mai ble i forståelse med ste-besteforeldrene tatt med til ADRAs Keep Girls Safe-hjem. Da hun kom til hjemmet var hun redd for å snakke med de andre barna og jentene der. Samtidig var hun naturlig nok redd for å være alene. Tiden gikk, og to år senere var det tydelig at ting hadde endret seg. Nå smilte og sang hun med vennene sine. På Keep Girls safe-hjemmet erfarer Mai og de andre jentene trygghet og kjærlighet. Her får de nok mat – og utdannelse for livet.

Keep Girls Safe er et av mange prosjekter som ADRA engasjerer seg med i landsbyene i Nord-Thailand. ADRA opplyser også immigranter om hvordan de kan få statsborgerskap, sosiale rettigheter og muligheter for skolegang og helsetjenester. ADRA veileder også innbyggerne om hvordan de kan øke familiens inntekter gjennom jordbruk og hjelper landsbyer til å få rent drikkevann.

15-år-gamle Rungnapa er i likhet med Mai foreldreløs. Hun kommer også fra en meget fattig familie i Nord-Thailand. Hun og de to søsknene hennes bor hos besteforeldrene. Det er ikke lenge siden landsbyen hadde meget dårlig tilgang på rent drikkevann. Rungnapa og bestemoren brukte minst èn time hver dag til å hente vann fra en bekk i nærheten. Når det var tørke eller skogbrann, som er ganske vanlig i området, var vannet usikkert og skittent. Men de hadde ikke andre muligheter. De måtte benytte vannet.

I samarbeid med ADRA, har landsbyen der Rungnapa bor, installert vanntanker og rørledninger til hjemmene. Slik sparer en ikke bare tid, en sparer også livet til små barn og syke voksne.
-Vi blir ikke så ofte syk som vi pleide, forteller Rungnapa`s bestefar, og smiler: – Og vi er ikke sultne! Siden folk i landsbyen får mindre sykdommer nå, slik som for eksempel diaré, har folk bedre appetitt og får rett og slett i seg mer næring til kroppen.

ADRA`s arbeid i Nord-Thailand betyr stor forandring for jenter som Mai og Rungnapa. De har fått en grunn til å smile igjen. Men det er mange barn som fremdeles har behov for hjelp fordi fattigdommen ødelegger livene deres.